Sliten, ikke Trøtt

Slitenhet/utmattelse er hovedsymptomet til ME. Det er tross alt derfor sykdommen med en feiltagelse også kjennes som Kronisk utmattelses syndrom(i realiteten en annen diagnose, en diskusjon jeg ikke vil gå inn på her, men kan leses litt mer om her).
Ut i fra det skjønner vi at ME pasienter går rundt og er slitne og/eller utmatte. Det , derimot, betyr ikke at vi går rundt og er trette.

Tretthet er ,i følge store Norske Leksikon, en subjektiv fornemmelse av behov for søvn og hvile som oppstår ved åndelig eller kroppslig arbeid over lengre eller kortere tid. Tretthet oppstår også ved mangel på søvn og ved inntak av forskjellige medikamenter og gifter. Tretthet kan også oppstå i muskler (muskeltretthet) som resultat av hardt arbeid (trening og annenen fysisk påkjenning). Musklene bruker da opp den oksygen og de næringsstoffer de har tilgjengelige, og det vil føles umulig å fortsette.

Utmattelse, kan (i følge denne litt omdiskuterte siden på WIkipedia) også deles i to – Fysisk og psykilsk utmattelse. Fysisk utmattelse kan på noe vis sammenlignes med muskeltretthet, ved at musklene ikke kan trekke nok energi til å fungere/fortsette. Man mangler kraft til å bruke musklene. Psykisk utmattelse derimot utarter seg gjerne som nedsatt hukommelse, fokuseringsproblemer og generelle kognitive problemer. Det forårsaker også somnolens, som betyr nedsatt våkenhet, men det beyr ikke nødvendigvis  økt tretthet.

Ble det noe klarere?

Nei, jeg trodde ikke det. Kort kan vi sammenligne det slik; Etter en hard treningsøkt på treningssenteret verker det i kroppen din og du er sliten. Men du er ikke nødvendigvis trett og må derfor (vanligvis) ikke sove etterpå. Det samme gjelder etter en eksamen. Du pøser ut og skriver i fire timer, og hodet føles tomt og slitent etter du har levert. Du er psykisk sliten, men ikke nødvendigvis trett. Sånn er det for en ME pasient, bare i mye større grad. Den psykiske og fysiske utmattelsen/slitenheten kommer av svært små anstrengelser (for noen vil spising utgjøre et hinder så stort at man blir sengeliggende) og den kommer i tillegg med en forsinkelse. Det vil si at selv om jeg går meg en kort tur i dag (noe som for deg som frisk vil tilsvare noen timer med hard styrketrening) blir jeg ikke nødvendigvis sliten i dag, men kan ende opp med en kraftig fysisk og psykisk utmattelse i morgen, eller kanskje dagen etter. Dette er noe vi ME pasienter definerer som «straff» ; ved å ikke lytte til våre begrensninger blir vi straffet i ettertid. I tillegg blir man gjerne straffet med både psykisk og fysisk utmattelse samtidig (det ene følger det andre). Den psykiske utmattelsen presenterer seg gjere som (hos meg); Hjernetåke (hele hodet er en lodott), kognitive vansker (konsetrasjons- og hukommelsesproblemer), og somnolens, men ikke i tretthet. Den fysiske utmattelsen presenterer seg som ; muskelsvakhet, smerter, adrenalin- og kortisolrush i kroppen, lavt blodtrykk og høy puls, men ikke tretthet.

Siden ting ikke presenterer seg som tretthet er ikke nødvendigvis søvn problemet (selv om de fleste ME pasienter har søvnproblemer). Mange ME pasienter har et økt søvnbehov, men søvnen er gjerne utilfriskende – dvs at utmattelsen som er der når du går til sengs er gjerne der når du står opp igen, i motsetning til hos en frisk person der utmattelsen en føler gjerne er borte etter en god natts søvn. Om dette er fordi søvnkvaliteten er dårlig, eller om det har med andre deler av sykdomsbildet å gjøre, vet jeg ikke. Poenget er at søvn ikke kurer utmattelsen. En ME pasient kan ikke sove seg bedre. Naturligvis – mangel på søvn gjør utmattelsen værre, så å unngå å sove er jo ikke akkurat et sjakktrekk.
Altså – er man utmattet, men ikke trett, kan man ikke legge seg ned å sove – for kroppen er ikke søvnig. Man bør nødvendigvis hvile, dvs ligge/sitte stille og ikke holde på med aktivitet, men ikke sove. Våkner en opp etter en natt med gode ti timers søvn og er utmattet, sier det seg selv at å sove ikke er mulig med det første. Man er sliten, ikke trett.