Om meg

Jeg heter Kristine Maria og ca 26 år gammel. Jeg er gift,og er mor til to barn

Jeg har en mystisk sykdom, nemlig myalgisk encefalopati (ME). En sykdom som pr i dag ikke har en kjent behandling. Jeg gir ikke opp av den grunn, og håper å finne en vei å leve med sykdommen, og i det store bildet håper jeg noen finner en kur.

Akkurat nå går jeg hjemme og mottar AAP. I tillegg tar jeg en Bachelor i Økonomi og Administrasjon på BI nettstudier, i håp om å en dag kunne klare å jobbe hjemmefra

I denne bloggen vil jeg fortelle om min opplevelse av sykdommen og alt rundt. Jeg har behov for å fortelle og dele.

Mine symptomer;

Muskelsmerte, ofte lokalisert i leggene, lårene, bekkenet, bak skuldrene, nakken, korsryggen

Leddsmertee i alle ledd

hodepine

utmattelse. forsterket ved fysisk eller mental aktivitet.

høyt søvbehov (gjerne 12 timer i døgnet)

innsovingsproblemer

Afasi

Irritabel tarm

ømme lymfeknuter

Smerter i brystet/trykk i brystet

Adrenalin-/kortisolrush

Smerter i bihulene

sår hals ved mye snakking (noe jeg ikke har vært plaget med tidligere)

hyppig vannlatning

konsentrasjons- og hukommelsesproblemer

pusteproblemer ved ekstrem utmattelse

Litt kort om bakgrunnen min:

Jeg har alltid vært en søvnig person. Fra jeg var nyfødt har jeg trengt mye søvn. Det har bare vært slik. I tillegg har jeg alltid hatt et fantastisk immunforsavar. Eller rettere sagt, nesten alltid. De to første årene av mitt liv hadde jeg feber og ørebettenelse konstant. Men etter dette har jeg stortsett vært frisk. Og jeg har ikke hatt feber etter dette.

Etter at jeg flyttet hjemmefra har søvnbehovet mitt økt gradvis. Veldig sakte, så sakte at det neten har vært umerkelig. I begynnelsen skylte jeg det på dårlig kosthold, mangel på trening og p-piller. Jeg slutta på pillen, begynte å trene og begynte å lage middag selv, uten å merke forskjell. Vi fant ut at jernnivået mitt var lavt, og jeg begynte på tabeletter. Jeg klagde på at det ikke funket. «det tar tid» sa de, «vær tolmodig». Og jeg ventet, vente meg på å måtte legge meg litt før andre og prioritere søvn over å feste hver helg. Og godtok bare at det var slik det var.

Det var først da jeg fikk barn at jeg skjønte at noe var virkelig galt.alt forverret seg drastisk, da muligheten til å sove lengre når jeg kunne trenge det forsvant. Plutselig så jeg at jeg ikke klarte å følge henne i aktivitetsnivå som baby – hvordan skulle det gå når hun ble ett år? To år? Tre år? Åtte år? I tillegg begynte jeg å bli konstant dårlig i magen. Jeg dro til legen og det ble tatt en hel masse prøver. Alle var negative. Jeg ble diagnostisert med irritabel tarm syndrom, fikk beskjed om å prøve å få mye sol over sommeren og prøve og sove mer (mhm, veldig enkelt). Det funket ikke, Og i tillegg begynte jeg å få andre plager. musklene mine begynte å verke, jeg fikk mer og mer afasi og jeg hadde hodepine.

Jeg dro tilbake til legen og flere tester ble tatt. Da sa legen det høyt «jeg mistenker ME» , og det ble sendt ut rekvisisjoner til spesialister. Etter tester her og der, fikk jeg i november 2011 diagnosen ME.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s